Ragnhild Enge
F. 1948
Representert med billedteppe i kjellerstua
Tekstilkunstner Ragnhild Enge lar seg inspirere av livet rundt seg, av farger eller av kunsthistorien. På flatvev eller oppstadvev, og med selvfarget garn i ulike fargenyanser, skapes estetiske og vakre kunstverk i sterk relasjon til maleriet.
En billedvev er vevd med utgangspunkt i et motiv som er plassert bak renningen. I Norge er oppstadveven mest brukt. Den er en opprettstående vevstoltype, hvor øvre horisontale tøybom bæres av to vertikale sidestøtter. Renningen er festet til øvre tøybom og henger horisontalt. En flatvev er derimot en vevstoltype med horisontalliggende renning.
Selv om Enge benytter seg av tradisjonelle vevteknikker, er hun ikke forankret i den typiske norsk vevstradisjonen. Hun kan heller sammenlignes med en kunstmaler som maler med oljemaling og pensler. Hun «maler» med garn, og utforsker billedflaten bestående av organiske former, fargenyanser og lys. De ferdige billedvevene fremstår som vakre malerier.
Noen ganger feller hun inn selvkomponerte mønster, andre ganger henter hun mønster fra ulike typer magasiner eller fra gamle trykkblokker brukt for å lage mønster på tekstiler.
Et møysommelig arbeid ligger bak hver enkelt av billedvevene. Enge utarbeider skisser i akvarell og pastell der hun klipper inn mønster eller former, nesten som en collage.
Deretter forstørrer hun opp skissen til det tidobbelte i sort-hvitt på papir. Dette papiret spennes opp bak veven, selv om det er den lille originalskissen hun forholder seg til gjennom hele prosessen.
Billedveven På dypet (1990) gir assosiasjoner til det våte element, lysets speiling i vannoverflaten og i vannets ulike sjikt.
På dypet ble stilt ut på Østlandsutstillingen før det ble solgt til Montebello på hennes første separatutstilling i Kunstnersenteret i Oppland i 1991. Enge har for øvrig et spesielt forhold til Montebello (da Mesnalien Kursted), der hennes mor ble reddet fra tuberkulose. Hun er derfor svært glad for at billedveven er i Montebellos eie.
Ragnhild Enge har en lang rekke offentlige utsmykningsoppdrag, separatutstillinger og gruppe- og kollektivutstillinger i inn- og utland bak seg.
I 1997 fikk hun i oppdrag å veve motivene til bispekåpen til bispedømmet i Nidaros, i samarbeid med billedkunstner Håkon Gullvåg (f. 1959).
Tekst er utarbeidet av museumspedagog Hilde Fauskerud, Lillehammer kunstmuseum – 2014